I de tette skogkantene på øyene kjemper de tradisjonelle lederne en annen kamp. Her har høvdingene lagt fra seg sine seremonielle verv for å ta fatt i de grove, seige stenglene til kebeas-vinen. Denne klatreplanten, som i det tropiske klimaet kan vokse med en nesten umerkelig hurtighet, truer med å kvele det opprinnelige landskapet ved å stenge lyset ute fra skogbunnen. Ved å bruke sin nedarvede autoritet til å mobilisere landsbyene, gjenoppliver høvdingene en eldgammel ansvarsfølelse for jorden.
Samtidig, under havoverflaten ved Ngerkebesang, arbeider forskere og frivillige med å feste små korallfragmenter til revet. Det er en tålmodighetsprøve der hvert enkelt lite polyppdyr representerer en mulighet for at kystlinjen skal bestå. Her finnes ingen store maskiner, bare menneskehender som beveger seg varsomt i det lune vannet for å reparere det som tid og stormer har tært på.
Barn fra barneskolene Meyuns og Ngaraard deltar i arbeidet med å plante ut kjempeskjell av arten Tridacna derasa. Disse skapningene fungerer som levende renseanlegg for lagunene, der de filtrerer vannet mens de vokser seg tunge og urokkelige over tiårene. For en skoleelev er det en leksjon i tid: skjellet de plasserer på havbunnen i dag, vil kunne ligge der og puste lenge etter at deres egne barnebarn har vokst opp.
Denne kollektive innsatsen, som strekker seg fra de fjerneste landsbyene til hovedstadens parker, kulminerer i en erkjennelse av at bevaring ikke er en abstrakt politisk beslutning, men en serie konkrete handlinger. Det er i grepet om en ugressplante og i den forsiktige plasseringen av en korall at nasjonens sanne formue blir ivaretatt.