I mange tiår har den thailandske bonden vært fanget i en skjør sirkel. For å mette jorden har man vært avhengig av gjødsel fra fjerne havner i Midtøsten og Øst-Europa, en nødvendighet som i de senere år har doblet seg i pris og drevet familier ut i bunnløs gjeld. Samtidig har restene etter innhøstingen – risskallet og maisstilkene – blitt liggende igjen som en byrde, ofte brent på åpen mark i en desperat ryddeaksjon som hver tørketid legger et grått slør av forurensning over landsbygd og byer.
Det er her Jakkramas Laohawanich og hans team trer inn, ikke med storslåtte løfter, men med praktisk vitenskap. Ved å utvikle maskiner og metoder for å granulere dette organiske avfallet på selve gården, gir de bonden verktøyene til å bli sin egen leverandør. Den mørke massen Jakkramas holder frem, har en tørr, jordaktig duft – en konkret påminnelse om at det som før ble sett på som søppel, i virkeligheten er uutnyttet rikdom.
Ved siden av ham presenterer kollegaen Eakchai Duangjai systemer for jordforbedring som utnytter naturens egne mikrober. Det er en kollektiv innsats av menn og kvinner som har tilbrakt år i feltet, fra King Mongkut's Institute til lokalsamfunnene i Si Sa Ket-provinsen, hvor Phichet Phomsopha har ledet arbeidet med å utvinne aminosyrer fra planter.
Betydningen ligger ikke i den tekniske finessen alene, men i den menneskelige verdigheten som følger med uavhengighet. Når en bonde kan slutte å brenne sine egne åkre og i stedet mate jorden med fjorårets rester, brytes en lenke av økonomisk og økologisk trelldom. Det er en avmålt, men dypfølt omsorg for landet og de som dyrker det – en erkjennelse av at løsningen på de største krisene ofte ligger rett under føttene våre, i jorden vi allerede eier.