Beslutningen om å utvide parken er ikke bare et spørsmål om biologi, men om menneskelig vilje. Siden 1969, da over tusen hektar ble skilt ut av parken for å dyrke pyrethrum til insektmidler, har fjellgorillaene i Virunga-massivet levd under et økende press. Etter hvert som bestanden har vokst til om lag 604 individer i dette området, har skogens grenser blitt for trange. Unge hanner, drevet av instinkt til å finne egne territorier, har ofte vandret ut i bøndenes åkrer, noe som har skapt en skjør tilværelse for både folk og dyr.
Nå har lokalsamfunnene i distriktene Musanze og Burera deltatt i en prosess der landområder doneres og restaureres for å gi gorillaene den plassen de behøver. Det er en erkjennelse av at menneskets fremgang i denne regionen er uløselig knyttet til skogens velvære. Forskerne som overvåker flokkene, kjenner hver enkelt gorilla på de unike rynkene over neseboret — et ansiktstrekk så individuelt som et menneskes fingeravtrykk — og det er for disse navngitte individene at grensene nå flyttes.
Denne utvidelsen er en del av en større bevegelse over hele kontinentet, der lokale myndigheter og unge afrikanske naturvernere tar eierskap til sin egen arv. Ved å koble økonomisk trygghet for de 142 000 menneskene i randsonene til bevaringen av økosystemet, har man skapt en modell der vern ikke lenger betyr ekskludering. Det handler om retten til å forvalte sin egen jord på en måte som sikrer fremtiden for både arten og menneskene som vokter den.
Når de nye områdene nå gror til med den tette, fuktige vegetasjonen gorillaene foretrekker, er det et vitnesbyrd om en sjelden anstendighet. Man har sett at når mennesket velger å tre til side, finner naturen raskt veien tilbake til sine gamle stier.