For Mackinaw var veien til cellen brolagt med de samme barrierene som møter mange av Canadas urfolk. Mens denne folkegruppen utgjør omtrent 5 % av befolkningen, fyller de over 30 % av plassene i landets føderale fengsler. Det er en statistikk som forteller om dype sår etter generasjoner med tvungen assimilering i kostskoler, der språk og tro ble forsøkt visket ut. Mackinaw levde i dette tomrommet, preget av en avhengighet som førte ham inn og ut av rettssystemet, inntil han møtte en form for rehabilitering som ikke bare handlet om straff, men om erindring.
Vendingen skjedde da han fikk tilgang til programmer som integrerer urfolks åndelige praksis i kriminalomsorgen. Her møtte han kunnskapsbærere, de eldre, som delte historier og seremonier som tidligere var forbudt. I stedet for bare å telle dager, begynte han å lære om sin egen plass i en større sammenheng. Denne tilnærmingen, formalisert gjennom lovverk som gir rom for samfunnsdrevet soning, ser mennesket som en del av en helbredelsesprosess fremfor et problem som skal isoleres.
Gjennom såkalte Gladue-rapporter, dokumenter som beskriver en tiltaltes personlige og kulturelle bakgrunn, har det kanadiske rettssystemet begynt å anerkjenne at rettferdighet må ta hensyn til historiske traumer. For Mackinaw ble dette ikke bare en juridisk formalitet, men en invitasjon til å ta ansvar på en ny måte. Han ble etter hvert tatt imot av organisasjoner som hjelper tidligere innsatte med å finne fotfeste, der jorden og kulturen fungerer som medisin.
I dag står han som et bevis på hva som skjer når forsoning flyttes fra politiske dokumenter til den levde virkelighet. Det handler om den lavmælte verdigheten i å vite hvem man er, og om et samfunn som velger å lytte til de eldres visdom for å lege gamle sår.