Māori-eldsten Totorewa ser ut over følget som har krysset Stillehavet. Han snakker ikke om fortiden som en tapt tid, men som et fundament for fremtiden. Han utfordrer gjestene fra British Columbia til å bruke sine egne historier og sin egen identitet for å gjenreise folket sitt. For de tilreisende fra Xwémalhkwu, et folk som tradisjonelt kaller seg «menneskene ved det hurtigstrømmende vannet», er dette en gjenkjennelig nødvendighet.
Delegasjonen har reist fra kysten av Canada til hjertet av Waikato for å lære hvordan landområder kan forvaltes og folk styrkes etter lange perioder med tap. I Rangiriri, der 1 400 britiske tropper i 1863 rykket frem mot 500 Māori-forsvarere, er selve landskapet nå i ferd med å bli helbredet. At staten i 2017 valgte å flytte en hel hovedvei for å gjenskape integriteten til dette hellige stedet, tjener som et taust bevis på en endret retning.
Besøket fortsatte til Hopuhopu, et område som i nesten et århundre fungerte som en militærleir for de som en gang konfiskerte jorden. I dag er brakkene og ekserserplassene omgjort til et administrativt og kulturelt sentrum for Waikato-Tainui. Her presenterte unge ledere som Tiare Iti sine egne initiativer for lederskap, og viste hvordan den oppvoksende slekt tar eierskap til sin arv.
Dette møtet mellom to nasjoner, tilrettelagt av The Nature Conservancy, handler om mer enn bevaring av natur. Det er en erkjennelse av at mennesket og jorden er flettet sammen; at ved å gjenoppbygge en voll eller rense et vassdrag, pleier man også menneskesjelen. Ved å dele disse erfaringene over de dype vannene i Stillehavet, har de funnet en felles rytme i arbeidet med å sikre at de kommende generasjonene har et sted å stå fast.