Kilomberodalen er en verden av vann og grønn overflod, et våtmarksområde som huser tre fjerdedeler av verdens puku-antiloper og sjeldne fuglearter som ikke finnes andre steder. Men under overflaten er landskapet sårbart; behovet for mat fører til at stadig mer skog må vike for ensidige åkerlandskaper. Sammen med Søster Narisisa Kilenga har Eusebia Punduka etablert demonstrasjonsmarker som fungerer som levende klasserom. Ved å integrere trær direkte i jordbruket – såkalt skoglandbruk – holder jorden bedre på fuktigheten og næringsstoffene vaskes ikke så lett ut av det tropiske regnet.
Arbeidet støttes av initiativet SUSTAIN Eco, og målet er en omfattende restaurering av hele Mngeta-vassdraget. For de lokale småbrukerne som besøker søstrenes marker, er ikke endringen drevet av abstrakte miljøhensyn, men av synlige resultater: avlinger som tåler tørke bedre og et jordsmonn som forblir mørkt og fruktbart i stedet for å tørke inn til støv.
Lenger nord, i Kenyas Taita Taveta, gjentas dette mønsteret av menneskelig omsorg for jorden. Her har Josephine Kililo, en elev i niende klasse, brukt fritiden sin på å pleie små treplanter i en skoleklubb. Ved foten av Tsavo-nasjonalparkene, der tørke og konflikter mellom mennesker og elefanter ofte setter sine spor, samlet Josephine nylig over 600 medelever og lærere til en felles dugnad. De plantet trær som med tiden skal gi både skygge og frukt.
Det er en stille bevegelse som strekker seg fra de erfarne søstrene i Tanzania til de unge studentene i Kenya. Uten store fakter eller prangende retorikk lærer de sine lokalsamfunn den eldgamle sannheten om at den som planter et tre, planter for fremtiden. I en region der landskapet endres raskt, representerer disse handlingene en bevisst vilje til å bevare selve grunnlaget for liv.