Bak de store tallene i statsbudsjettet ligger den enkle erkjennelsen av at rettigheter er lite verdt hvis de ikke kan nås. Canada Disability Benefit, som ble etablert for å gi et økonomisk fundament for landets uføre, suppleres nå med 22,4 millioner dollar øremerket selve veiledningen. For den enkelte betyr dette at barrieren mellom menneske og system blir lavere; man står ikke lenger alene med bevisbyrden for sitt eget behov.
Samtidig som veiledningskontorene åpner sine dører, ser småbarnsforeldre over hele landet en annen byrde lette. Ambisjonen om barnehageplasser til en gjennomsnittspris på 10 dollar dagen er i ferd med å bli en hverdagslig realitet. Det handler om mer enn økonomi; det handler om friheten til å kunne delta i arbeidslivet uten at hele lønnen forsvinner i barnepass.
For de 3,2 millioner kanadierne som lever med en form for lesevansker eller synshemming, utvides verden gjennom Equitable Access to Reading Program. Ved de nasjonale nettverkene for tilgjengelig litteratur arbeides det nå med å konvertere tusenvis av verk til formater som kan føles eller høres. En ung student kan nå stryke fingrene over de hevede punktene i en ny lærebok, en sansemessig bekreftelse på at kunnskap ikke er forbeholdt dem med fullt syn.
Det er summen av disse tiltakene som tegner et bilde av en stat som søker å se den enkelte. Ved å fjerne de små, men utmattende hindringene i hverdagen — en uforståelig blankett, en uoverkommelig barnehageregning, en lukket bok — endres forholdet mellom borgeren og fellesskapet.