For Emosi Cagi, som koordinerer arbeidet for det stillehavsbaserte nettverket for økologisk landbruk, handler ikke dette om abstrakte miljømål, men om selve fundamentet for livet i provinsen Bua. Han ser hvordan hendene til bønder som Isei Tudreu graver i jorden for å blande inn kompost og plante trær i nøye planlagte systemer. Der sukkerplantasjene tidligere krevde en uendelig strøm av kjemikalier, vokser det nå frem en skog av nyttevekster som beskytter hverandre mot sol og erosjon.
Det er en nødvendig retrett fra en industriell modell som er i ferd med å forvitre. Gjennom tiår var sukkeret Fijis ryggrad, men i takt med at jordens fruktbarhet sank og markedene endret seg, sto lokalsamfunnene igjen med utarmede åkrer. Isei Tudreu kaller det nye, bærekraftige landbruket for landets «livsopprettholdende system». Det er en erkjennelse av at familiens helse starter i den mørke, smuldrende jorden de nå lærer å pleie.
Selve kjernen i arbeidet er tillit. I stedet for kostbare internasjonale kontrollører som reiser fra gård til gård, benytter bøndene i Bua et system for kollektiv garanti. Naboer inspiserer hverandres åkrer, deler råd og bekrefter at de økologiske standardene overholdes. Denne menneskelige nærheten gjør at sertifiseringen «Organic Pasifika» ikke bare blir et merke på et produkt, men et løfte mellom mennesker som deler samme skjebne.
Når Emosi Cagi snakker om vanua — et begrep som rommer både landet, menneskene og ånden i deres fellesskap — er det med en rolig visshet om at endringen har begynt. Det er ikke lenger bare vinden som beveger seg over Mudrenicagi, det er en ny måte å forstå menneskets plass i landskapet på, båret frem av dem som har hendene dypest i jorden.