De kaller den «helveteshegren». Det var først i 2022, da teamet vendte tilbake med solcelledrevne datamaskiner midt i ødemarken, at den digitale rekonstruksjonen avslørte den fulle sannheten. For professor Paul Sereno var øyeblikket da gruppen samlet seg rundt det blålige lyset fra en bærbar skjerm i den mørke Sahara-natten, en kulminasjon av tålmodighet og tro. Ved siden av ham sto Boubé Adamou og Ana Lázaro, sistnevnte med den mest komplette hodekammen de hadde funnet — et stykke forsteinet tid som en gang var dekket av fargesterk hornsubstans.
Denne oppdagelsen bærer med seg et tungt ekko fra historien. Den eneste andre kjente arten i denne slekten ble beskrevet i 1915, men de originale fossilene ble lagt i grus under et alliert bombeangrep mot München i april 1944. I over åtti år fantes skapningen kun som falmede skisser og minner. Nå har en enkelt linje i en fransk geologisk monografi fra 1950-tallet, skrevet av Hugues Faure, ledet Serenos ekspedisjon til dette nøyaktige punktet i sanden hvor historien kunne skrives på ny.
Funnet av Spinosaurus mirabilis — det forunderlige — endrer bildet av et rovdyr man før trodde utelukkende hørte hjemme i havet. Jenguebi lå hundrevis av kilometer fra kysten, noe som tyder på at denne kjempen vadet i grunne innlandselver for å jakte. Men for Sereno stanser ikke arbeidet ved selve utgravingen. Gjennom organisasjonen NigerHeritage bygges det nå et nullutslipps-museum i Niamey, slik at fossilene kan forbli i landet der de ble funnet.
Det er en stille akt av menneskelig anstendighet; en ny generasjon nigerianske forskere utdannes nå til å vokte over sin egen arv. Fossilene skal ikke lenger ende som trofeer i fjerne hovedsteder, men få sitt hjem i et bygg som henter sin kraft fra den samme solen som en gang lyste opp ørkennatten i Jenguebi.