Bildet ble tatt i august 2026, over 900 meter over havet — høyere enn arten noen gang er dokumentert. På opptaket er kjennetegnene tydelige: den oransjerøde flekken mot det hvite brystet, det skimrende grønne på hode og hals, blågrønt og brunt på ryggen, én hvitaktig vingestripe.
Ornitologen Juan Carlos Gonzalez ved Universitetet i Filippinene Los Baños og Alex Berryman i BirdLife International bekreftet bestemmelsen hver for seg. Kartleggingen er del av Mindoro Forest and Biodiversity Conservation Programme, drevet av Center for Conservation Innovation Ph Inc. med forskerne John Bibar og Joshua Manila, i samarbeid med Iraya Mangyan-samfunnene på deres eget forfedreland.
Forrige gang noen kunne slå fast at arten fortsatt fantes, var den fanget i en snare satt for villhøns ved et fikentre med moden frukt. Duen lever på bakken, av nedfallsfrukt, frø og virvelløse dyr. Det gjør den utsatt for nettopp slike snarer, og for innførte rovdyr.
Fem søskenarter av blodbrystduer finnes bare på Filippinene. Sulu-blodbrystduen har ikke vært bekreftet siden 1891. Luzon-arten holdes i dyrehager over hele verden. Mindoro-arten har aldri levd annet enn fritt — den finnes i skogen eller ingen steder.
Og skogen krymper. Øya som spanjolene kalte Mina de Oro, gullgruven, har mistet det meste av lavlandsskogen sin. De gamle funnstedene lå under 760 meter, blant annet i Siburan-skogen innenfor fengselsreservatet i Sablayan. At fuglen nå dukker opp høyere oppe i fjellet, kan bety at den har trukket dit det fortsatt står trær.
Funnet ble kunngjort 3. september. Det som gjorde det mulig, var ikke ny teknologi, men mennesker som blir værende: fem patruljerere som går de samme stiene år etter år, og som visste hvor de skulle se.