Den lille sneglen har fått navnet sitt fra folketroen, oppkalt etter prinsessen Putri Dayang Merindu som i lokale sagn er knyttet til de dype grottene i området. Men der legenden forteller om forsteining og tapt kjærlighet, handler Nurinsiyahs arbeid om det levende. Sneglen tilhører en gruppe som har utviklet en finurlig anatomisk detalj: et tynt, mikroskopisk pusterør som løper langs skallets overflate. Dette røret lar skapningen puste selv når den har trukket seg helt tilbake og lukket døren til sitt eget hus for å beskytte seg mot tørke.
For disse små skapningene er kalksteinshøydene som øyer i et hav av sur skogbunn. De kan ikke forlate sitt kalkrike rike, da de er avhengige av mineralene for å bygge sine intrikate skall. Gjennom årtusener har de levd i en nesten total isolasjon, adskilt fra sine artsfrender på naboklippen av bare noen få hundre meter med jord de aldri kan krysse.
Veien frem til den formelle beskrivelsen av arten krevde år med tålmodighet. Fra de første prøvene ble samlet inn, fulgte en langsom prosess med å sammenligne skallets struktur og genetikk med historiske eksemplarer lagret i fjerne museer. Nurinsiyah og hennes kolleger har med dette løftet frem en skapning som ellers ville forblitt anonym i en verden som ofte bare ser de store sammenhengene. Det er en påminnelse om at selv i en sprekk i fjellet finnes det liv som har funnet sin helt egen måte å vare ved på.