I Taplejung-distriktet er ikke naturvern en abstrakt politisk ambisjon, men en nødvendighet for overlevelse. Da den nepalske regjeringen i 2006 overlot det fulle forvaltningsansvaret for Kanchenjunga-området til et lokalt råd, markerte det et skifte i hvordan mennesket ser på sitt landskap. Det var første gang i nasjonens historie at myndighetene la skjebnen til et så vidstrakt økosystem i hendene på menneskene som faktisk bor der. Gjennom 44 brukergrupper har bønder og gjetere fra folkegrupper som Limbu, Sherpa, Rai og Gurung bygget en struktur for rettferdig ressursbruk.
Mingma representerer den nye generasjonen som nå tar over stafettpinnen. Han snakker ikke om tall eller statistikk, men om ansvaret for å plante trær og kontrollere skogbranner slik hans besteforeldre lærte ham. Det er en form for lavmælt stewardship, der tradisjonell kunnskap om skogens sykluser møter moderne metoder for overvåking av biologisk mangfold.
Likevel er ikke landskapet uberørt av verden utenfor. Lokale beboere som Purna Kumar Limbu har dokumentert hvordan drønnene fra eksplosjoner ved de nye vannkraftprosjektene langs Tamor-elven skremmer dyrelivet dypere inn i fjellmassivene. Kontrasten er skarp: på den ene siden de dundrende utbyggingskreftene, på den andre den stille plantingen av frøplanter i de nedre skogbeltene hvor kardemomme dyrkes mellom trærne.
Ved å utstyre samfunnet med bedre verktøy og teknisk innsikt, søker prosjektet å styrke den eksisterende motstandskraften. Det handler om å verne om leveområdene til den sky snøleoparden og den røde pandaen, men dypest sett handler det om menneskelig verdighet. Når en ung mann som Mingma velger å bli værende for å pleie skogen, er det en bevisst handling for å bevare en livsform som har eksistert i århundrer.