I reservatene Canandé og Tesoro Escondido har Timo Metz, en ung forsker fra Darmstadt, og Martin Schaefer fra organisasjonen Fundación Jocotoco, studert 62 ulike områder med forlatt jordbruksland. Ved hjelp av bioakustikk, kamerafeller og analyser av miljø-DNA har de kartlagt over 10 800 arter på tvers av planter, dyr og bakterier. Det de fant, var ikke en langsom forvitring, men en kraftfull og systematisk gjenkomst av liv som ikke krevde en eneste menneskelig utplanting.
Studien viser at det sanne arbeidet med å gjenreise skogen utføres av dens egne innbyggere. Det er ikke menneskets planmessige flid, men de små, daglige bevegelsene til aper, fugler og tordivler som bærer frøene tilbake til den utpinte jorden. Disse mobile budbringerne er ikke bare vitner til bedringen; de er dens fremste arkitekter. Allerede etter få år er mange av de viktigste dyregruppene tilbake, og de baner vei for trærne og jordsmonnets bakterier.
Denne evnen til selvhelbredelse gir et nytt perspektiv på naturvern. Der man tidligere trodde at mennesket måtte intervenere med kostbare planteprosjekter, viser funnene fra Ecuador at jorden eier en uant evne til å huske hva den en gang var, så lenge den får stå i fred. For de mange små samfunnene som vokter disse skogene, betyr dette at beskyttelse av eksisterende områder er det kraftigste verktøyet de besitter.
Et konkret symbol på denne gjenkomsten dukket uventet opp i mørket i Canandé-reservatet. Den hornede pungrosken, Gastrotheca cornuta, med sine karakteristiske utvekster over øynene, ble gjenoppdaget i en del av skogen man fryktet var blitt for fattig for dens eksistens. At denne lille skapningen igjen finner feste i grenverket, vitner om en natur som, når den gis rom, insisterer på sin egen rett til å bestå.