Ved Sri Sathya Sai Sanjeevani-sykehuset i bydelen Nasese finnes det ingen betalingsskranke. Bygget er reist med en enkel filosofi om at geografi og økonomi ikke skal diktere et barns rett til å overleve en hjertefeil. For Finucane, som til vanlig leder kirurgien ved Starship-sykehuset på New Zealand, er dette hennes andre år i spissen for en delegasjon som bringer med seg alt fra hjerte-lungemaskiner til forbruksvarer, sendt med skip over havet uker i forveien.
Logistikken bak hvert inngrep er omfattende. Teamet inkluderer ikke bare kirurger, men også perfusjonister som styrer maskinene som holder blodet i sirkulasjon mens hjertet står stille, og intensivsykepleiere som våker over barna i de kritiske timene etterpå. Ved utgangen av denne to uker lange innsatsen i juli, vil 30 barn ha fått utført livreddende operasjoner som ellers ville vært utilgjengelige for deres familier.
Pasientene kommer fra øysamfunn spredt over enorme avstander — Kiribati, Tuvalu og Samoa. Før dette tiltaket ble etablert, var foreldre prisgitt internasjonale kvoter og kostbare evakueringer til Australia eller New Zealand, en prosess som ofte tok lengre tid enn barnas hjerter kunne tåle. Dr. Finucane ser imidlertid utover selve operasjonsstuen; hun arbeider side om side med lokale leger for å bygge opp en kunnskap som skal bli stående igjen når teamet reiser hjem.
Vi er fokusert på å bygge lokal kapasitet og skape en bærekraftig modell som sikrer at barn i hele Stillehavet har tilgang til rettferdig helsehjelp.
Det er en stillferdig verdighet over arbeidet. Når maskinene slås av og barna våkner, er det ikke bare et medisinsk resultat, men en lettelse som forplanter seg fra Suva til fjerne atoller. Ved å fjerne den økonomiske barrieren, har Finucane og hennes team gjort det mest avanserte inngrepet til en enkel handling av medmenneskelighet.