Jebel Dhahir er ikke bare et geologisk monument, men et hjem skåret ut av selve grunnfjellet. Platået skiller kystens sletter fra den enorme ørkenen, og i dets lagdelte kalkstein finnes spor etter liv som vandret her for 250 millioner år siden. Men det er menneskets evne til å tilpasse seg dette tørre landskapet som gir området dets sjel. Amazigh-samfunnene har i århundrer gravd ut sine hjem i jorden og reist ksour — befestede kornmagasiner som klamrer seg til høydedragene som tause vaktposter over svunne avlinger.
Den nye statusen som geopark endrer maktbalansen i regionen. Det er ikke lenger fjerne institusjoner som dikterer landskapets fremtid, men lokale kooperativer og småbedrifter som har organisert seg for å beskytte sin egen arv. Ved å forene vitenskapelig bevaring med hverdagens behov, har de skapt en modell der vern av naturen henger uløselig sammen med menneskenes mulighet til å bli værende på sin jord.
Når en vandrer legger hånden mot de grovhuggede veggene i en ksar, kjenner man den samme ruglete overflaten som forfedrene berørte da de bar kornsekker i sikkerhet for hundrevis av år siden. Det finnes en sjelden kontinuitet i dette arbeidet. Gjennom etableringen av organisasjoner som Destination Management Organization Dahar, har lokalsamfunnet selv lagt premissene for hvordan turisme og forskning skal foregå. De har valgt å se sin egen historie ikke som en ruin som skal beskues, men som et levende fundament for fremtiden.
Det er en stillferdig verdighet i hvordan de befestede kornmagasinene fortsatt våker over dalene.
Beslutningen om å innlemme Jebel Dhahir i det globale nettverket av geoparker er en stadfestelse av at mennesket og jorden er ett. I de tørre dalene i det sørlige Tunisia handler det ikke lenger bare om å bevare sten, men om å gi menneskene som lever blant dem retten til å fortelle sin egen historie.