Det som nå tar form som Samoa Arts Fono, er mer enn et administrativt initiativ fra UNESCO og den samoanske regjeringen. Det er en gjenopptagelse av fonoen, en urgammel stillehavstradisjon for dialog og konsensus, der beslutninger ikke tvinges frem, men vokser ut av delt forståelse. Forberedelsene har foregått gjennom Upu ma Tala, åpne møteplasser der eldre historiefortellere og unge utøvere har delt kunnskap som lenge har vært i ferd med å forvitre.
Ved å flytte samtalen ut av lukkede kontorer og inn i disse åpne rommene, har man gitt kunstnerne en plass ved siden av beslutningstakerne. Her sitter treskjæreren og veveren på samme fot som ministeren, forent av erkjennelsen om at en kultur som slutter å snakke sammen, er en kultur som dør.
Arbeidet krever en tålmodighet som står i skarp kontrast til den moderne verdens hastighet. En 'ie tōga, en finvevd matte som fungerer som seremoniell valuta ved bryllup og høytider, krever måneder, av og til år, med konsentrert manuelt arbeid. Det er denne samme tålmodigheten som nå preger den politiske dialogen i Samoa.
Når de internasjonale gjestene og de lokale mestrene samles i fono-sirkelen, er det for å sikre at de unike praksisene — fra siapo-tekstiler laget av bark til de rituelle tatoveringene utført med verktøy av villsvinben — ikke bare blir museumsgjenstander. De skal forbli verktøy for å forstå hvem man er i en verden i endring. Det er en stille, men bestemt insistering på at menneskets dypeste identitet ligger i hendene som skaper og ordene som deles.