Det vesle dyret, som på folkemunne kalles paa wa pemba, er en av naturens mest sky eksistenser. Med en høyde på knapt tretti centimeter over skuldrene har denne antilopen overlevd i isolasjon på øya Pemba i årtusener. Navnet duiker, eller dykker, bærer den med rette; når den føler fare, kaster den seg hodestups inn i det tetteste buskaset for å forsvinne fra synsfeltet. For forskerteamet fra Istituto Oikos og University of Helsinki var det nettopp denne tausheten som gjorde fraværet så urovekkende.
Gjennom tjue år med dokumenterte undersøkelser hadde ingen sett eller fotografert dyret. Ved hjelp av tyve bevegelsesaktiverte kameraer plassert strategisk i det 2 030 hektar store reservatet, klarte Rinaldi og hennes kolleger endelig å fange det lysende gjenskinnet fra antilopens øyne i mørket. Bildene viser at blådyret ikke bare eksisterer, men at det fortsatt ferdes i store deler av reservatet, inkludert på den utsatte Tondooni-halvøya.
Betydningen av funnet strekker seg utover gleden ved et gjensyn. Øya Pemba er skilt fra det afrikanske fastlandet av dype havgrøfter som aldri tørket ut, selv ikke under istidens laveste havnivå. Dette har skapt et unikt evolusjonært laboratorium der arter har utviklet seg i fullstendig enerom. Biolog Hanna Rosti påpeker at forskning på små pattedyr i slike isolerte fragmenter er avgjørende for å forstå hva som kreves for å bevare livets mangfold når habitater presses fra alle kanter.
Nå venter teamet på svar fra DNA-analyser av innsamlede prøver for å fastslå om blådyret på Pemba formelt skal klassifiseres som en egen underart. Denne vitenskapelige distinksjonen vil gi Silvia Ceppi og hennes rådgivere den nødvendige tyngden for å sikre strengere vern av skogen mot ulovlig tømmerhogst og planer om hotellutbygging ved kysten. For øyeblikket er det nok å vite at den lille dykkeren fortsatt beveger seg gjennom skumringen, der den markerer sin vei ved å gni små kjertler under øynene mot kvister og bladverk.