De indiske Vestre Ghats strekker seg som en grønn ryggrad langs landets vestkyst, et landskap der monsunregnet møter tette skoger som gir ly til tigre, elefanter og sjeldne orkideer. Men under de tette trekronene har en stille fiende rykket frem; det vakkert blomstrende treet Senna spectabilis har kvalt den naturlige undervegetasjonen og fordrevet dyrene fra deres vante stier. Det er her Forest First Samithi har funnet sin oppgave, ikke gjennom tunge maskiner, men gjennom menneskene som alltid har hørt til i disse fjellene.
Den tunge, søtlige duften av fuktig skogbunn følger arbeiderne mens de manuelt fjerner de fremmede artene for å gi lys til skogens egne vekster. Det er et tålmodighetsarbeid som krever dyp forståelse for hvilke spirer som hører hjemme i dette økosystemet, og hvilke som truer med å overta det.
Arbeidet hviler på en juridisk beslutning fra 2006, da den indiske Forest Rights Act ga urfolkene den formelle retten til å forvalte sine tradisjonelle landområder. Medlemmene av Kattunayakan-samfunnet — hvis navn betegner dem som skogens egne ledere — samler nå frø fra de dypeste delene av reservatet for å drive frem nye planter i egne planteskoler. De ser sammenhenger i naturen som moderne kartlegging ofte overser, fra medisinske barktyper til de nøyaktige gjemmestedene for villhonning.
Ved å posisjonere urfolkene som aktive forvaltere, har initiativet snudd en utvikling av avskoging til en kontrollert restaurering. Ved foten av fjellkjeden blir de små plantene fra stammefolkets planteskoler satt i jorden, en etter en, for å sikre at korridorene mellom skogområdene igjen kan benyttes av de store pattedyrene som vandrer gjennom Nilgiri-reservatet.