Håndverkeren, som tilhører en levende linje av lokale kunstnere, demonstrerer teknikker som har overlevd siden Teotihuacán var en av verdens største metropoler. Han henter sitt råmateriale, den grønne obsidianen, fra Sierra de las Navajas i Hidalgo. Det er den samme gruven som for over halvannet årtusen siden forsynte oldtidsbyen med glass til kniver, smykker og rituelle gjenstander. Når han holder en tynn flis av det vulkanske glasset opp mot den skarpe formiddagssolen, skifter materialet karakter fra mørkt grønt til en gjennomsiktig, gyllen farge.
Dette møtet mellom publikum og utøver markerer avslutningen på en vandring organisert av Instituto Nacional de Antropología e Historia (INAH). Ruten fører de besøkende gjennom komplekset i Tepantitla, der veggmaleriet kjent som «Tlalocs paradis» viser en verden av overflod og harmoni. Maleriene ble avdekket i 1942, da en lokal bonde tilfeldigvis satte spaden i jorden for å plante en agavekaktus.
Det er en sjelden stillhet over øyeblikket der håndverkeren former steinen. Mens arkeologer har kartlagt ruinbyens enorme omfang på 264 hektar, er det i de små bevegelsene ved slipebenken at historien blir begripelig. Han bruker slipesteiner og sand nøyaktig slik hans forfedre gjorde i de hundrevis av verkstedene som en gang fylte byens gater.
Gjennom Beatriz de la Fuentes og Alfonso Casos arbeid har vi lært å tolke symbolene i veggmaleriene, men hos håndverkeren er kunnskapen ikke akademisk; den sitter i muskelminnet. Det er en påminnelse om at menneskelig flid kan være like holdbar som steinene i en pyramide.