I flere tiår sto Sammy Gensaw, en fisker fra Yurok-stammen, ved bredden av en elv som var i ferd med å kveles. Vannet var for varmt, for stille og for sykt til å bære de store mengdene chinook-laks som en gang var stammens livsnerve. Sammen med Craig Tucker, en forsker som valgte å legge bort nøytraliteten for å bli en alliert, formet han et partnerskap som tvang den amerikanske staten og kraftselskapet PacifiCorp til forhandlingsbordet. Det var en skjør allianse mellom urfolk og vitenskapsmenn, drevet av minnet om 2002, da titusenvis av døde fisk fløt i land som et stumt vitnesbyrd om en økologisk kollaps.
Beslutningen om å rive de fire demningene — Iron Gate, Copco No. 1, Copco No. 2 og J.C. Boyle — handlet til slutt om mer enn miljøvern; det var en erkjennelse av at mennesket ikke kan eie en elvs vilje til å flyte. Ved å fjerne disse hindringene åpnet man portene til over 640 kilometer med historiske gyteområder som hadde vært utilgjengelige i over et århundre.
Arbeidet stoppet ikke ved rivingen av betongen. Mens maskinene knuste murene, beveget grupper av mennesker seg over de nylig blottlagte sedimentene i de gamle reservoarene. De bar med seg milliarder av frø, samlet inn for hånd over flere år, og sådde dem i den fuktige jorden for å binde landet sammen før vinterregnet kom. Det er en sjelden form for tålmodighet som kreves når man skal omgjøre et århundre med industrielt inngrep.
Nå er laksen observert på vei oppover i de nye vannmassene. For Gensaw og hans folk er dette ikke bare en biologisk seier, men en gjenopprettelse av verdighet. Han ser ikke lenger på en innsjø som skjuler historien, men på en strøm som bærer fremtiden med seg. Stillheten fra demningene er erstattet av elvens uavlatelige tale.