Denne usikkerheten, som i tiår har skapt et usynlig skille mellom barn i nord og sør, blir nå erstattet av et juridisk fundament. Vedtaket innebærer at den spesialiserte støtten til kommunikasjon og personlig autonomi ikke lenger er en gave fra velvillige lokalpolitikere, men en rettighet staten er forpliktet til å levere. For hver enkelt elev betyr dette en garantert tilstedeværelse av fagfolk som kan tegnspråk, punktskrift eller andre nødvendige broer til fellesskapet.
Arbeidet bygger videre på visjonen til senator Franca Falcucci, som allerede på 1970-tallet insisterte på at ingen barn skulle isoleres i egne institusjoner. Likevel har den praktiske gjennomføringen vært preget av fragmentering. Mens lærere er statlig ansatte, har assistentene i Asacom-tjenesten vært prisgitt lokale anbud og usikre kontrakter. Den nye loven samler nå disse trådene i et nasjonalt register knyttet direkte til skolenes informasjonssystem.
Selve hjertet i reformen er det som kalles Progetto di Vita — et livsprosjekt. Det er ikke lenger bare snakk om timer i en timeplan, men en koordinert innsats mellom skole, familie og lokalsamfunn for å forme en vei mot voksenlivet. En tverrfaglig vurdering skal ligge til grunn for hver elev, slik at hjelpen treffer der behovet er størst, enten det er i de travle gatene i Milano eller i de roligere provinsene på Sicilia.
Det er i den lavmælte gesten når en assistent lener seg over en pult for å tyde en bevegelse eller et tegn, at lovens sanne betydning finnes. Ved å fjerne den økonomiske tilfeldigheten bak dette øyeblikket, har man valgt å anerkjenne at verdighet i klasserommet ikke kan skaleres etter geografi.