Dette er ikke bare en leksjon i botanikk, men en langsom restaurering av en kunnskap som en gang var nær ved å forsvinne. Mellom 1907 og 1962 var utøvelsen av rongoā Māori i praksis forbudt ved lov, en undertrykkelse som tvang generasjoner av healere til å hviske sine formler i det skjulte. I dag er stillheten brutt; mer enn 500 rongoā-spesialister har deltatt i utformingen av en nasjonal handlingsplan som nå bringer skogens apotek inn i de hvite korridorene på landets sykehus.
Gjennom programmet Kahu Taurima har helsemyndighetene begynt å tilby tradisjonell behandling som en integrert del av barselomsorgen. Gravide kvinner og nyfødte får nå tilgang til både vestlig medisin og maorienes egne metoder, fra den dype massasjen kjent som mirimiri til bruken av koromiko mot infeksjoner. Det handler om en erkjennelse av at legedom ikke bare finnes i kjemiske forbindelser, men i forbindelsen mellom mennesket og jorden det trår på.
Respekten for livet starter ved selve sankingen. Når Manawatu eller Robert McGowan lærer bort kunsten å høste harakeke, den lokale linetypen, lærer de elevene at det midterste skuddet aldri må røres. De kaller det pepi — babyen. Ved å beskytte plantens kjerne sikrer de at livet fortsetter, en filosofi som nå også preger New Zealands juridiske landskap etter tiår med rettslige kamper for å beskytte urfolks rettigheter til flora og fauna.
Donna Kerridge, en av de fremste talspersonene for faget, sitter nå i de profesjonelle rådgivningsgruppene som brobygger mellom to verdener. Hun ser pasienter som kombinerer moderne medisin med mānuka-plantens kraft, under streng veiledning for å unngå uheldige interaksjoner. Det er en skjør balansegang, men i hendene på mennesker som Manawatu og Kerridge blir den gamle skogens visdom en aktiv del av en moderne nasjons helbredelse.