I dette aride landskapet, hvor regnet sjelden faller mer enn noen få dager i året, er mangroven ikke bare et tre, men en forpost mot utslettelse. Under ledelse av organisasjoner som Guardianes de Ambiente y Paz Aimajushi og Asomanglares, har menneskene her gått fra å være passive tilskuere til aktive arkitekter av sitt eget økosystem. De har renset gjenstoppet vannveier og samlet inn frø fra de fire lokale mangroveartene, inkludert den hardføre Avicennia germinans, som har den særpregede evnen til å skille ut salt gjennom bladene.
Prosjektet, som bærer navnet Manglares para la Comunidad y el Clima, har handlet om mer enn biologi; det har vært en gjenreisning av verdighet. Der man før hogget ned skogen for å brenne trekull, har man nå reist skilt ved planteskolene som forkynner fellesskapets eierskap til den nye veksten. Ved Corpoguajiras lokaler har representanter fra lokalsamfunnet sittet side om side med biologer for å lære seg den administrative kunsten det er å vokte en naturressurs i tiårene som kommer.
Når solen står på sitt høyeste over distriktene Delta del Río Ranchería og Bahía Hondita, kan man se de hvite saltkrystallene glitre som små diamanter på de mørkegrønne bladene. Det er en stille, nesten umerkelig prosess, men i disse krystallene ligger beviset på livets seier over et nådeløst miljø. For Wayuu-folket er dette ikke lenger bare et prosjekt finansiert utenfra, men en pakt mellom mennesket og mudderet, en erkjennelse av at deres skjebne er like uløselig knyttet til kysten som mangroven selv.