Det krever et trent øye og en tålmodig hånd for å skille Drawida vazhania fra dens utallige slektninger. Under mikroskopet åpenbarte det seg imidlertid en særegen detalj som skilte den fra resten av Barwelli-gruppen: et lite, furet felt ved hannens kjønnsorganer. Denne anatomiske finurligheten, sammen med dens uvanlig spinkle kropp, bekreftet at man sto overfor en art vitenskapen ennå ikke hadde gitt et navn.
Funnet i det 125 kvadratkilometer store Peechi-Vazhani-reservatet understreker den enorme biologiske rikdommen som skjuler seg i denne delen av India. Slekten Drawida tilhører en gammel familie av meitemark som i hovedsak finnes i det sørlige Asia, og de er mestere i å tilpasse seg et liv i skyggene.
Livet til denne nye arten er uløselig knyttet til skogens fuktighet. I motsetning til mange andre meitemarker mangler disse skapningene små porer i huden som skiller ut væske for å holde dem fuktige. De er derfor prisgitt regntiden og det tette laget av råtnende løv som beskytter dem mot uttørking. Når monsunen trekker seg tilbake og jorden tørker ut, trekker de seg dypt ned i undergrunnen, hvor de ruller seg sammen i tette knuter for å overleve sommerens varme.
Det er en stillferdig eksistens, men likevel fundamental. Ved å bearbeide jorden og bryte ned organisk materiale, sørger Drawida vazhania for at næringsstoffene sirkulerer og gir liv til de over 50 orkidéartene og de utallige medisinske plantene som vokser i reservatet. Duften av regnvåt jord i Thrissur bærer i seg historien om disse små arkitektene som, usynlig for de fleste, opprettholder skogens balanse.