Gjennom 150 år har menneskene i denne organisasjonen forstått at naturvern ikke bare handler om å sette opp gjerder, men om å lege sårene etter tidligere tiders nødvendighet. Under det tette dekket av gran og løvtrær har hundrevis av gamle rørledninger i flere tiår fungert som uovervinnelige murer for fisken. For en ung atlantisk laks eller en bekkørret har disse mørke tunnelene med for høy vannhastighet vært slutten på reisen mot de livsviktige gyteplassene i kildeelvene.
Arbeidet som nå er fullført, har krevd en sjelden kombinasjon av ingeniørkunst og dyp respekt for landskapet. Der det før lå rustent stål som tvang vannet inn i unaturlige baner, er det nå bygget broer og åpne buer av tømmer som lar elvebunnen forbli urørt. Fisken kan nå finne veien til de løse grusbankene, kjent som gytegroper, der de kalde og oksygenrike vannmassene gir liv til neste generasjon.
Det er en stillferdig seier over fortidens tekniske snarveier. Ved å fjerne disse barrierene har man ikke bare hjulpet laksen med å fullføre sin vandring mot havet, men også gjort hele vassdraget mer motstandsdyktig mot det skiftende klimaet. Når de store regnskyllene kommer, finner vannet nå sine naturlige veier uten å vaske ut veier eller blokkeres av menneskelig infrastruktur.
Bak tallene og de ferdigstilte anleggene ligger en vilje som strekker seg over generasjoner. Det som startet med 34 entusiaster i Boston i 1876, har i dag vokst til et fellesskap av nesten 90 000 mennesker som ser verdien i en skog som får puste fritt. I de dype skogene i nord er stillheten nå akkompagnert av den lave lyden av vann som beveger seg over stein og grus, slik det var ment å gjøre.