Før seremonien starter, har hver deltaker lagt en personlig gjenstand – en ring, en øredobb eller et armbånd – ned i en krukke fylt med vann. Dette er Al-Buqala, en skikk som har vandret fra munn til munn gjennom århundrer, fra de trange smugene i osmanertidens Algerie til dagens moderne stuer. Handlingen med å knytte en fysisk knute i tøyet mens man formulerer en tanke, forsegler forbindelsen mellom kvinnen og det kommende verset.
Det er de eldste kvinnene som er tradisjonens voktere, de som bærer på en hukommelse fylt av dikt på dialekten Darja. Når et vers er lest høyt, strekker en ung, ugift jente hånden ned i krukken og trekker ut en tilfeldig gjenstand. Den som eier smykket, får versets budskap som sitt eget. Tekstene dveler sjelden ved det hverdagslige, men søker mot de store menneskelige bevegelsene: lengsel etter en fraværende, håp om ekteskap eller smerten ved eksil.
Gjennom historien har versene tilpasset seg folkets skjebne. Under uavhengighetskrigen mellom 1954 og 1962 endret poesien karakter; den begynte å handle om fanger, frihetskjempere og de som var tvunget på flukt. Selv om moderne tider har ført til at versene i dag også spres via tekstmeldinger og sosiale medier, forblir kjernen den samme: behovet for å dele en stund av refleksjon i fellesskap.
Når den siste gjenstanden er hentet opp og vannet helles ut, løsnes knutene i sjalene. Ved å fortsette denne leken, bevarer kvinnene mer enn bare ord; de holder liv i en kollektiv hukommelse som minner dem om at deres egne lengsler er en del av en lang, uavbrutt kjede av stemmer.