For å bygge opp igjen det som var gått tapt, måtte Bo Shake og teamet hans se bakover, forbi ødeleggelsene. De fant veiledning i parabaik – tradisjonelle, foldede manuskripter av håndlaget papir dekket med kull. På disse mørke flatene hadde tegnere fra 1800-tallet rissget ned hver eneste linje og vinkel av det femti fot høye byggverket med steatittblyanter. Det var arkitekturen til tre historiske epoker fanget i en tegning, en bro av papir over århundrene som tillot ingeniørene å gjenskape kongelig murverk fra svunne tider.
Prosjektet, som utføres under faglig tilsyn av Tampawaty U Win Maung, har krevd en tålmodighet som speiler byens lange historie som hovedstad gjennom 360 år. Arbeidet handler ikke om modernisering, men om gjenoppdagelse. Ved å grave i grunnen der bygget en gang sto, fant arbeidsfolkene gjenstander som hadde ligget skjult siden de store skjelvene i forrige århundre, inkludert offerskåler av sandstein og vaser som bar bud om et tapt hoffliv.
Under utgravingen skjedde det som Bo Shake senere beskrev som et øyeblikk av dyp gjenkjennelse. En skulptur av en sfinks i hvit marmor kom til syne i jorden. Den var kjølig og fullstendig intakt mot den varme jorden, et stumt vitne som bekreftet at tegningene i manuskriptene ikke bare var kunstneriske visjoner, men nøyaktige gjengivelser av virkeligheten. Denne sfinksen ble det levende referansepunktet for håndverkerne som nå former de nye dekorasjonene.
Når bygget etter planen står ferdig i mai, er det ikke bare en konstruksjon av murstein og tradisjonell mørtel av kalk og kvae som er reist. Det er resultatet av en manns insistering på at fortiden er en ressurs som kan hentes opp fra ruinene, bare man har de rette kartene og viljen til å grave.