For Hamuera Aporo-Manihera og hans kone Naomi er ikke tīkumu bare en botanisk sjeldenhet, men et levende bånd til deres forfedre, tīpuna. Gjennom sitt arbeid som kuratorer har de sporet hvordan denne planten – vitenskapelig kjent som Celmisia – ble forvandlet til de fineste tekstiler. Ved å skrelle bort den sølvfargede hinnen, som kalles tomentum, utvant maori-håndverkere et materiale som er både vanntett og varmende, skapt for å tåle det lunefulle været i de nyzealandske alper.

Prosessen krever en tålmodighet som nesten har gått tapt i den moderne tid. En tradisjonell regnkappe, en såkalt pōkeka, krever at man manuelt høster og renser hundrevis av enkeltblader i de korte sommermånedene når snøen endelig har trukket seg tilbake fra de høyereliggende gresslettene. Det er et arbeid som krever kjennskap til fjellets rytme og plantens skjulte egenskaper.

Utstillingen i Nelson samler for første gang både vitenskapelige funn og muntlige overleveringer om denne glemte tradisjonen. Her vises de sjeldne hodeplaggene, tauā, som ble båret i sorgperioder, og de praktiske plaggene som beskyttet reisende mot frostskader i de trange fjellpassene. Før moderne tekstiler ble tilgjengelige, stappet vandrere de rå bladene direkte ned i leggvarmere for å holde på kroppsvarmen under kryssing av islagte elver.

Ved å bringe disse gjenstandene og kunnskapen bak dem frem i lyset, utfører kuratorene en handling som handler om mer enn bare museumsarbeid. Det er en gjenforening mellom et folk og det landskapet som formet deres kultur. For Lucinda Jimson og staben ved museet markerer dette en erkjennelse av at historien ikke bare finnes i bøker, men i selve fibrene av fjellets planter og i hendene på dem som fremdeles vet hvordan de skal behandles.

Å knytte seg til stedene, praksisene og kunnskapssystemene til våre forfedre er avgjørende for vår velvære som maorier.