Det som begynte i 2001 som et møysommelig arbeid med å fjerne fremmede planteslag og mudre opp gamle bassenger, har i dag vokst til et nettverk av 28 hektar med åpent vann fordelt på fem ulike steder. Ved Madrevieja miljøstasjon er stillheten i dag fylt av vingeslagene fra 67 tårnugler som er satt ut i det fri, mens åtte europeiske elveskallpadder har funnet fotfeste i et nytt avlsprogram. Arbeidet har krevd en sjelden form for utholdenhet; hver plante er satt ned med tanke på tiårene som skulle komme.
Restaureringen har forvandlet de tørre kystdynene og de forsømte marsklandskapene ved elvene Tinto og Odiel. Der det før var avleiringer og industrielt restareal, vokser nå stedegen elvevegetasjon som gir ly til 85 truede arter. Det er en forvandling som ikke har skjedd gjennom store proklamasjoner, men gjennom den fysiske fjerningen av lag på lag med fremmede vekster som over tid hadde kvalt det lokale økosystemet.
Betydningen av disse små vannspeilene strekker seg langt utover det biologiske regnskapet. I løpet av det siste året har over 7 600 forskere og studenter oppsøkt områdene for å studere hvordan livet vender tilbake. Gjennom et utdanningsprogram har elever fra 90 skoler fått se tårnuglenes flukt over lagunene, en opplevelse som gjør naturvitenskapen konkret og nærværende.
Stiftelsen bygger nå allianser for å overføre denne modellen til andre kritiske økosystemer i Spania. Det handler om mer enn bare vann og planter; det er en demonstrasjon av at menneskelig vilje kan snu en utvikling, kvadratmeter for kvadratmeter, gjennom to tiår med uavbrutt tilstedeværelse.