For de eldste i lokalsamfunnet er synet av Oryx dammah mer enn et naturvernsresultat; det er et tapt kapittel av deres egen historie som er skrevet på ny. Sabelantilopen ble erklært utryddet i naturen ved årtusenskiftet etter tiår med hensynsløs jakt og tørke. De siste eksemplarene overlevde kun i fangenskap, spredt i dyrehager og private samlinger verden over, inntil en dristig plan begynte å ta form under ledelse av John Newby og Sahara Conservation.
Dyrene ble først samlet i Abu Dhabi, der en genetisk variert «verdensflokk» ble bygget opp. I mars 2016 ble de første tjuefem individene fløyet tilbake til sitt opprinnelige hjemland. Under transporten og den første tiden i tilvenningsinnhegninger ble hver bevegelse overvåket av forskere som Steve Monfort. De bar med seg satellitthalsbånd, men også en biologisk utrustning som grenser til det utrolige: sabelantilopen kan la kroppstemperaturen stige til 46 grader for å unngå å svette bort dyrebart vann.
I dag fungerer antilopene som økologiske ingeniører i det enorme reservatet, som dekker 78 000 kvadratkilometer. Når de vandrer over slettene, sprer de frø gjennom avføringen og hjelper til med å binde jordsmonnet, en prosess som bremser ørkenspredningen. Samarbeidet med de lokale pastoralistene har vært avgjørende; gjetere som før så på viltet som konkurrenter, fungerer nå som voktere som rapporterer om sykdom og bekjemper gressbranner.
Den mest nøkterne bekreftelsen på suksessen kom da Verdens naturvernunion nylig endret artens status fra «utryddet i naturen» til «sterkt truet». Det er en sjelden retrett i biologien. Bak de tørre kategoriene ligger en menneskelig beslutning om å reparere det som ble ødelagt. Når sabelantilopen nå bøyer hodet for å beite, er det med de samme grasiøse bevegelsene som ble foreviget i egyptiske veggmalerier for tusener av år siden.