Abdulai vokste opp i et samfunn i Ghana der tilgangen til medisinsk utstyr var en luksus for de få. Denne erfaringen førte henne først til universitetet i Kumasi, og senere over havet til Toronto, før hun våren 2024 fant sin plass ved UCT MedTech Lab i Sør-Afrika. Her, under ledelse av professor Sudesh Sivarasu, arbeider hun med det som kalles «frugal biodesign» – en ingeniørkunst som søker de enkleste og mest effektive løsningene for steder der ressursene er knappe.
Prosjektet hennes er den såkalte ADL-armen, en protese designet spesifikt for mennesker som har mistet armen under albuen. Mens kommersielle proteser ofte koster tusenvis av dollar og er uoppnåelige for de fleste, bygges ADL-armen av rimelige termoplaster og standardiserte metallskruer. Abdulai bruker timer på å finjustere mekanikken, montere vaiere og skrive teknisk dokumentasjon, hele tiden med målet om at teknologien skal lytte til brukeren før den bygges.
Det er i den manuelle monteringen at ingeniørkunsten blir menneskelig. Abdulai forklarer at arbeidet krever en særegen form for empati; man må forstå de små, dagligdagse handlingene – å løfte et glass, å holde et verktøy, å kle på seg selv – som utgjør kjernen i et uavhengig liv. Ved å bruke materialer som blir myke i varmt vann, kan protesens hylse formes nøyaktig etter den enkelte brukers anatomi, en detalj som fjerner skillet mellom maskin og menneske.
Gjennom sitt arbeid ved laboratoriet har Abdulai vist at teknologisk fremskritt ikke nødvendigvis må måles i kompleksitet eller pris, men i evnen til å gjenopprette et menneskes verdighet. Når hun strammer den siste skruen på en prototype, er det ikke bare et teknisk problem som er løst, men en dør som åpnes for et annet menneske.