I det store polynesiske landskapet som preger New Zealand, forblir den melanesiske diasporaen ofte en lavmælt tilstedeværelse. Alipate Traill, som leder festivalen, har sett hvordan disse gruppene har vokst i takt med behovet for arbeidskraft i landets frukthager og vinmarker, men uten at deres kulturelle særpreg har fått den samme plassen i det offentlige rom. Han koordinerer nå med utenlandske utsendinger for å bringe dansere og historiefortellere direkte fra øyene til forstaden Henderson.
Mange av dem som samles her, har kommet til landet gjennom ordninger for sesongarbeid, bundet til kontrakter i landbruket. De snakker bislama, tok pisin eller pijin – språk som ble formet gjennom århundrer med handel til sjøs, og som skiller dem fra de mer kjente språkene i regionen. For Traill handler festivalen om å la disse menneskene få tre ut i rampelyset og vise frem en identitet som er deres egen.
Når de tradisjonelle gruppene fra Salomonøyene og Fiji tar scenen, er det ikke bare for et publikum av nysgjerrige tilskuere, men for en ny generasjon som vokser opp mellom to verdener. Traill har sett hvordan over 7 000 mennesker har funnet veien til disse samlingene, drevet av et ønske om å høre sine egne sanger i et fremmed land. Det er en stillferdig insistering på at deres historie, til tross for at den ofte overskygges av større naboer, har en rettmessig plass i Aotearoas mangfold.