Hver enkelt av disse unge keta-laksene er bare fire til fem centimeter lang, en skjør skapning som veier knapt halvannet gram. Likevel hviler det et stort ansvar på deres finner. Etter år med forurensning og rovfiske har elvens naturlige bestand vært i dyp dvale, og det er menneskehender som nå må hjelpe naturen med å finne tilbake til sin egen takt. Ved Hunchun-senteret for beskyttelse av vannlevende organismer har man i måneder kontrollert vanntemperaturen i innendørs tanker for å sikre at yngelen er sterk nok for møtet med det fri.
Før de ble sluppet ut i elveløpet, har teknikere merket en del av fiskene ved å fjerne den lille fettfinnen. Dette er et lavmælt vitnesbyrd om menneskelig flid; et merke som vil gjøre det mulig å kjenne dem igjen når de, om flere år, vender tilbake fra det åpne havet som voksne individer.
Ferden som ligger foran dem, kjenner ingen politiske skillelinjer. For å nå Japanhavet må den lille laksen svømme de siste femten kilometerne gjennom et estuar kontrollert av nabostater. Det er en sjelden form for tillitserklæring mellom nasjoner; en biologisk bro bygget av fisk som vandrer på tvers av grenser. De svømmer ut som sølvfargede streker i vannet, for å vende tilbake om tre eller fire år som kraftfulle vandrere med purpurrøde striper langs sidene.
Når disse fiskene en dag kjemper seg hundre kilometer motstrøms for å legge sine egne egg, vil det ikke bare være en biologisk suksess, men en bekreftelse på at den omsorgen som ble vist en formiddag i april, bar frukter. Det er i slike små, praktiske handlinger av økologisk reparasjon at man finner viljen til å pleie jorden, én elv og én fisk av gangen.