Når en ryggrad brytes, danner kroppen et tett arrvev som fungerer som en ugjennomtrengelig barriere for nervesignaler. Sampaio, som leder laboratoriet for ekstracellulær matriks ved det føderale universitetet i Rio de Janeiro, nektet å godta at dette arret var slutten på historien. Hun fant en metode for å omforme laminin til polymerer – en biologisk bro som kan injiseres direkte i skadestedet. Ved å etterligne det kjemiske miljøet i livmoren, lurer polylamininet de avkuttede nervene til å tro at de fortsatt er i vekst, slik at de kan klatre over den dødbringende barrieren.
I januar ble de første formelle testene på mennesker godkjent, etter at foreløpige resultater hadde vakt stille oppsikt i medisinske kretser. Av åtte pasienter med totale lammelser som mottok behandlingen i den innledende fasen, viste seks en målbar forbedring av motorikken. En av dem har allerede reist seg og begynt å gå igjen.
Råmaterialet for dette medisinske fremskrittet hentes fra morkaker donert ved keisersnitt. Det som ellers ville vært medisinsk avfall, renses og foredles i samarbeid med legemiddelselskapet Cristália. For Sampaio handler det ikke om et plutselig gjennombrudd, men om en livslang dedikasjon til det usynlige nettverket som holder menneskekroppen sammen. Selv om brasilianske nevrokirurger maner til metodisk forsiktighet, har pågangen av pasienter som søker hjelp vært så stor at myndighetene har åpnet for behandling av de mest akutte tilfellene før de endelige resultatene foreligger.
Det er en stillferdig seier for grunnforskningen, vunnet i et laboratorium i Rio der tålmodighet har vist seg å være like viktig som vitenskapelig presisjon. Bak de tørre tallene i de kliniske protokollene finnes nå mennesker som igjen kan føle fast grunn under føttene.