Cucapá-folket kaller seg selv «de som kommer og går med elven», men i generasjoner har de følt seg etterlatt på de tørre slettene sør for Mexicali. Da forskerteamet fra SDSU Imperial Valley og det autonome universitetet i Baja California (UABC) ankom, bar de med seg spørsmål om HPV-vaksinen, et forebyggende verktøy som i store deler av det moderne Mexico tas for gitt. Men i dette isolerte urfolkssamfunnet var virkeligheten en annen; her hadde fraværet av informasjon og tilgang skapt en mur av stillhet.
Gjennom en uke med feltarbeid satt forskerne sammen med 20 mødre og deres barn for å forstå barrierene. Tallene de avdekket var nøkterne: hele 85 prosent av samfunnet sto uten vaksine mot et virus som årlig krever tusenvis av kvinneliv i landet. Likevel var det ikke tallene som preget oppholdet, men gesten i å bli lyttet til. Deltakerne, med en gjennomsnittsalder på 43 år, uttrykte en dyp bekymring for sine barn, men også en uventet villighet til å åpne dørene for dem som kom med oppriktighet.
Samarbeidet har nå lagt grunnen for en varig tilstedeværelse. Ved å koble sammen akademiske ressurser og lokale helsemyndigheter som IMSS, planlegges det nå faste vaksinasjonskampanjer og helseverksteder skreddersydd for samfunnets behov. Det er ikke lenger bare snakk om en vitenskapelig undersøkelse, men om en forpliktelse der studenter fra begge sider av grensen skal vende tilbake hvert semester.
I dette skjæringspunktet mellom tradisjonell fiskerkultur og moderne medisin har man funnet en felles grunn. Ved å anerkjenne Cucapá-folkets historiske isolasjon, har Lara-Jacobo og hennes kolleger maktet å forvandle institusjonell mistillit til en konkret mulighet for beskyttelse. Det handler om mer enn en vaksine; det handler om å bli sett som en del av den menneskelige helheten.