Bakgrunnen for samlingen var et ønske om å skape det John Yang beskriver som et respektfullt og samarbeidende rom. Som leder for universitetets avdeling for tradisjonell kinesisk medisin, har han sett hvordan institusjonell helsepleie ofte har oversett visdommen som finnes i lokal flora og nedarvede helbredelsesmetoder. Ved å invitere eldre fra førstefolkene og praktiserende akupunktører til samme bord, ønsket han å la to tradisjoner møtes uten at den ene forsøker å definere den andre.
Denne dialogen er en konkret handling i tråd med Canadas nasjonale forsoningsprosess. Sannhets- og forsoningskommisjonens oppfordring nummer 22 krever at urfolks kunnskapssystemer anerkjennes som levende tradisjoner. I Richmond ble dette kravet til virkelighet gjennom utveksling av erfaringer om alt fra samfunnets rolle i helbredelse til den praktiske bruken av planter som vokser i provinsens fuktige skogbunn.
Et av de mest talende øyeblikkene oppstod i samtalen om den tornfulle planten djevleklubbe, eller Oplopanax horridus. For utøvere fra kystens førstefolk har denne planten vært hellig i generasjoner. Det er en stille erkjennelse i rommet når det påpekes at denne planten tilhører samme botaniske familie som den asiatiske ginsengen. Slike forbindelser i naturen speiler menneskets søken etter balanse, uavhengig av hvilket kontinent man befinner seg på.
For Yang handler dette om det han kaller kulturell ydmykhet. Ved å lytte til de eldres kunnskap om kjempetuja og skogens apotek, anerkjenner man at medisin ikke bare finnes i laboratorier, men i selve jordsmonnet og i relasjonene mellom mennesker. Universitetets navn, Kwantlen, betyr «den utrettelige løperen» på det lokale språket hunq'umin'um – et passende bilde på den lange veien mot gjensidig forståelse som Yang og hans kolleger nå har begynt å gå.