I årtier har vitenskapen betraktet glioblastom som en passiv ansamling av celler som delte seg i et destruktivt tempo. Ved laboratoriet i Heidelberg satt Venkataramani foran skjermen og observerte levende hjernevev gjennom et mikroskop. Der så han noe uventet: kreftcellene sendte ut tynne utløpere, små broer som strakte seg mot de friske nevronene. Disse utløperne, knapt synlige i det flimrende lyset fra det modifiserte kalsiumet, dannet synapser – selve kontaktpunktene for menneskelig tanke og bevegelse.
Oppdagelsen snur opp ned på den etablerte strategien mot sykdommen. Svulsten vokser ikke lenger bare i isolasjon; den høster den elektriske aktiviteten fra de friske cellene rundt seg for å drive sin egen vekst. Ved å lytte til hjernens signaler, får kreften den nødvendige impulsen til å infiltrere stadig nye områder.
Ved å bruke in-vivo to-fotonmikroskopi kunne Venkataramani følge individuelle celler i sanntid inne i levende vev. Han observerte hvordan kreftcellene ikke bare eksisterer ved siden av nevronene, men danner funksjonelle koblinger med dem. Det er en form for biologisk kapring: kreften overtar hjernens egne kommunikasjonslinjer for å tvinge frem sin egen utviding.
Denne innsikten flytter frontlinjen i den medisinske forskningen. Der man siden 2005 i hovedsak har forsøkt å angripe kreftcellenes indre biokjemi med cellegift, kan man nå begynne å lete etter måter å bryte selve kommunikasjonen mellom svulsten og nervesystemet. Prispengene på 60 000 euro er øremerket videre studier av dette grensesnittet, i håp om å finne en bryter som kan slå av kreftens tilgang til hjernens strømnett.