Sammen med sin medgründer, Arthur Musinguzi, vendte hun blikket mot de utrangerte skipscontainerne som hoper seg opp i havnebyen Mombasa. Disse tunge stålboksene ble fraktet over land og ombygd til moderne medisinske sentre, utstyrt med laboratorier og utstyr for telemedisin. I en region der avstanden til nærmeste klinikk ofte overstiger 25 kilometer, fungerer disse containerne nå som faste holdepunkter i landskapet.
Den svake summen fra solcellepanelene på taket er det eneste som bryter stillheten i de fjerne landsbyene, en teknisk nødvendighet i et land der bare hver femte innbygger på landsbygda har tilgang til strømnettet. Inne i de svale rommene kan en lokal sykepleier koble seg opp mot spesialister i Kampala for å vurdere ultralydbilder av gravide eller utføre pediatriske evalueringer via skjerm.
Eierskap som drivkraft
Modellen Kyomugisha har skapt, handler om mer enn bare logistikk og teknologi. Hver klinikk bemannes av sykepleiere fra lokalmiljøet, som gjennom en nøye utformet forretningsmodell får muligheten til å drifte og til slutt eie klinikken selv i løpet av tre til fem år. Denne overgangen fra ansatt til gründer sikrer at helsetilbudet forblir forankret i landsbyens egne behov.
Nå har hun rettet blikket mot de 84 øyene i Ssese-arkipelaget i Victoriasjøen. For menneskene her har medisinsk hjelp tidligere krevd dyre og usikre båtreiser til fastlandet. Ved å plassere spesialtilpassede klinikker på disse isolerte øyene, har Kyomugisha vist at geografisk avstand ikke lenger trenger å diktere hvem som har rett til å overleve.