I mer enn fem tiår har Margaret Frisbie og hennes kolleger kjempet for at elven skal slutte å være byens bakside. Historien om vannet i Chicago er preget av menneskelig inngripen; allerede i 1900 snudde ingeniører elvens løp for å lede avfall bort fra drikkevannskilden i Lake Michigan. Resultatet var en elv som i visse partier ble kalt «Bubbly Creek», der gasser fra råtnende slakteriavfall steg til overflaten i et evig, sykelig kok.
Forvandlingen begynte med små skritt og juridiske krav, men vokste til en omfattende restaurering av økosystemet. Frisbie beskriver i dag elvesystemet som en av nasjonens største suksesshistorier, der vannet er renere og mer tilgjengelig enn det har vært på 150 år. Det som før var en kjemisk transportåre, er i ferd med å bli en levende lunge for storbyen.
Avgjørende for denne gjenfødelsen var installasjonen av ultrafiolette desinfeksjonsanlegg som renser vannet for bakterier før det slippes ut igjen. Dette teknologiske grepet, kombinert med tålmodig utsetting av leveområder for fisk og bevaring av våtmarker, har gjort det mulig for river otters og den sjeldne krepsen virile crayfish å etablere seg på nytt i hjertet av Illinois.
Chicago-Calumet-systemet er en av landets største historier om å vende tilbake, og det vrimler av dyreliv.
Arbeidet stopper ikke ved vannkanten. Gjennom 2026 løfter Frisbie og organisasjonen frem ulike arter hver måned for å minne byens borgere om hvem de nå deler nabolaget med. Fra de små brunflaggermusene som jakter insekter over vannspeilet, til mallene som vokter sine egg i menneskeskapte huler, er elven ikke lenger en barriere, men et møtested mellom det urbane og det ville.