Brito Guadarrama, som leder Nasjonalbiblioteket for antropologi og historie, og ambassadør Blanca Jiménez Cisneros sto sammen om mottakelsen. Begrunnelsen hans var kortfattet: Mexicos interesse er at arven landets «befinner seg i Mexico, fordi den får større betydning her».
Veien til Paris gikk gjennom en fransk lærer. Joseph Marius Alexis Aubin samlet manuskripter i Mexico på 1830- og 1840-tallet og tok dem med seg hjem. Sent i livet solgte han samlingen til Eugène Goupil, en samler født i Mexico av fransk far, og etter hans død ga enken Augustine Goupil hele bestanden til Bibliothèque nationale i 1898. Der har kodeksen ligget siden, katalogisert som Mexicain 59–64 i det som kalles Fonds Mexicain.
Selv navnet er lånt. Den amerikanske historikeren Robert H. Barlow, som underviste i Mexico City, publiserte den første fullstendige studien i 1949 og kalte manuskriptet opp etter Azcatitlan, et stedsnavn fra åpningsscenene. Azcatl betyr maur på nahuatl; navnet betyr omtrent maurtuens sted.
Utlånet kommer etter fransk lov 2026-351, som åpner for tilbakeføring av kulturgjenstander ervervet mellom 1815 og 1972 dersom det kan dokumenteres vitenskapelig at de stammer fra kolonitidens plyndring. Utenriksdepartementet, kulturdepartementet, INAH og tollvesenet arbeider nå sammen om en strategi for å få permanent tilbake mer enn 100 meksikanske historiske dokumenter i franske institusjoner. Besøket er ment som første trekk.
Under forberedelsene til utstillingen fant forskerne noe de ikke lette etter: to hittil upubliserte manuskripter fra 1500-tallet, også de på amate-papir, muligens fra samme hånd som malte Códice Mendoza — en annen kodeks som fortsatt befinner seg utenlands, i Bodleian Library i Oxford.
De siste sidene i Azcatitlan viser spanjoler til hest og en kirke med en munk. Maleren arbeidet altså i tiårene etter 1521, opplært i to tradisjoner samtidig, og tegnet erobringen av sitt eget land mens den ennå var nær.