Under overflaten i det vernede marine området sørøst for Bali, arbeider Marthen Welly og hans team av lokale dykkere med en presisjon som minner om gartnerens flid. De plasserer ut sekskantede rammer av stål, nøyaktig nitti centimeter brede og dekket av et lag med grov sand som føles ru mot huden, nesten som korallene selv. Disse strukturene fungerer som et solid anker i et miljø preget av sterke strømmer og skjøre fundamenter, der små korallfragmenter får muligheten til å feste seg og vokse på ny.
Det er et tålmodighetsarbeid utført av mennesker som selv har vokst opp ved disse kystene. Ved å knytte sammen hundrevis av stålrammer med enkle buntebånd, skaper de et sammenhengende nettverk som er sterkt nok til å tåle de mektige vannmassene fra den indonesiske gjennomstrømningen, som presser seg mellom Stillehavet og Det indiske hav gjennom det trange Lombok-stredet.
For de nesten 300 korallartene og de store flokkene med manta-rokker som holder til i dette 20 000 hektar store verneområdet, betyr arbeidet forskjellen mellom et dødt grusfelt og et yrende økosystem. Gjennom det nyopprettede treningssenteret flyttes kunnskapen fra de store institusjonene og ut i hendene på dem som kjenner vannet best. Det er ikke lenger bare biologer som overvåker veksten, men landsbyboere fra Nusa Penida, Nusa Lembongan og Nusa Ceningan som har gjort pleie av havbunnen til sitt virke.
I dette møtet mellom ingeniørkunst og menneskelig omsorg finner revet tilbake til sin opprinnelige rytme. Det er et lavmælt, men iherdige forsøk på å rette opp i fortidens rovdrift, én stålramme og ett korallfragment av gangen.