Gutten som våknet lam, og bygget verktøyet han selv manglet

Treningen var tålmodig og langsom, og den var full av vurderinger som kom utenfra: bedre i dag, litt svakere enn i går. Han merket at fremgangen hans ble målt med et blikk. Han ville ha et tall.

Behovet er reelt. Den kliniske standarden for å måle arm- og håndfunksjon, Fugl-Meyer-testen, er fra 1975 og bygger på at en terapeut ser pasienten utføre 33 øvelser og gir hver av dem 0, 1 eller 2 poeng. Fordi vurderingen er observert, kan to ulike terapeuter sprike så mye at en endring under omtrent tolv poeng på en skala til 66 ikke lar seg skille fra selve vurderingsusikkerheten.

Maharshi lærte seg teknikken på egen hånd, gjennom Stanfords maskinlæringsprogram og kurs i OpenCV og TensorFlow, og arbeidet sammen med nevrorehabiliteringsspesialisten Dr. Ashwini Kale. Det første verktøyet kalte han FAIR Chance — Fine Motor Artificial Intelligence Assisted Rehabilitation Chance. Det bruker kameraet i en telefon eller en bærbar maskin, og måler de små fingerbevegelsene som skal til for å skrive og for å spise.

Det andre verktøyet er et armbånd. Det merker når pasienten begynner å lene seg på den sterke hånden, og svarer med en forsiktig vibrasjon. Prinsippet har et navn i faget: learned non-use, altså at kroppen lærer seg å la den svake siden være i fred, og at rehabiliteringen dermed bremser. Edward Taub utviklet motgiften ved University of Alabama at Birmingham på 1970- og 80-tallet, og den består tradisjonelt i å binde opp den friske armen i vott eller fatle i flere timer om dagen. Maharshi bytter tvangen ut med et lite dytt.

Begge er i kliniske utprøvinger, FAIR Chance med 30 pasienter og armbåndet med 20. De skal inn i et helsevesen der avstanden mellom behov og kapasitet er stor: India har rundt tusen spesialister i fysikalsk medisin og omtrent 150 utpekte rehabiliteringsinstitusjoner, i et land med over 1,5 millioner hjerneslag i året. Mangelen på trente terapeuter er dypest på landsbygda og i de mindre byene — akkurat der et kamera og en telefon kan gjøre en del av arbeidet.

I desember 2025 sto han i Vigyan Bhawan i New Delhi sammen med nitten andre barn og tok imot Pradhan Mantri Rashtriya Bal Puraskar i kategorien vitenskap og teknologi, av president Droupadi Murmu. Han var da sytten år.

Hjembyen hans heter ikke lenger det den het da han ble skadet. Mens han trente opp høyrehånden igjen, kunngjorde delstaten Maharashtra at Aurangabad skulle hete Chhatrapati Sambhajinagar. Han fikk tilbake hånden i en by som fikk nytt navn.