Hun kom til MedTech Lab for å lære om medisinsk teknikk, men fant i stedet en ny forståelse for hva det vil si å hjelpe. Under veiledning av professor Sudesh Sivarasu har Abdulai arbeidet med ADL-armen (Activities of Daily Living), et apparat som bevisst velger bort dyre sensorer og titan til fordel for enkle vaiere og plast. Systemet drives av brukerens egne skulderbevegelser gjennom et system av Bowden-kabler, en mekanisk løsning som fungerer uavhengig av strømnettet i områder der stabilitet er en luksus.
Gjennom arbeidet ble det klart at ingeniørens oppgave i denne sammenhengen ikke er å komplisere, men å forenkle. Ved å bruke rimeligere materialer som polylaktid og nylon, kan laboratoriet produsere funksjonelle proteser som tåler det lokale klimaets påkjenninger, der fuktighet og varme ellers ville tært på mer sårbar elektronikk.
For Abdulai ble oppholdet en lærdom i å se forbi de tekniske spesifikasjonene og mot det enkelte menneskets behov. Verdens helseorganisasjon har pekt på at de færreste som trenger slike hjelpemidler i lavinntektsland faktisk får dem, ofte fordi importerte modeller koster langt mer enn en gjennomsnittlig årslønn. Ved å benytte åpen kildekode og dele tegninger med andre universiteter i Mastercard Foundation-nettverket, kan løsningene tilpasses og forbedres lokalt.
Da hun studerte mekanismen som lar en kunstig hånd lukke seg om et glass eller et verktøy, handlet det om mer enn biomekanikk. Det var erkjennelsen av at en gjennomtenkt konstruksjon kan være broen tilbake til et selvstendig liv. Når traumatiske skader er årsaken til sju av ti amputasjoner i regionen, blir tilgangen til slike verktøy et spørsmål om å få vende tilbake til samfunnet som en aktiv deltaker.