Scenen utspiller seg i en av de mange Makanna-sonene som nå er etablert i tolv av Sudans delstater. Navnet betyr «Vår plass» på arabisk, og det er her hverdagen forsøker å finne tilbake til sin vante form. Rommet, som tidligere lå øde, fylles nå av den mest menneskelige av alle lyder: barnestemmer som stiller spørsmål og bryter ut i lav latter mens de arbeider.
Arbeidet ledes av mennesker som ser det enkelte barnet bak de overveldende tallene. Mens de fører logg over hvem som kommer, bruker de fargede målebånd rundt tynne barneoverarmer for å avdekke undernæring. Det er en finmasket omsorg der medisinsk tilsyn møter det grunnleggende behovet for lek og trygg struktur.
Det materielle fundamentet for denne gjenoppbyggingen er nøkternt og praktisk. Store aluminiumsbokser, fraktet gjennom krevende logistikkjeder, rommer alt fra bøker til leketøy. Når de kraftige lokkene åpnes, blir boksene snudd på hodet og tjener som provisoriske pulter eller tavler i felt. Det er på disse flate metallflatene at gutten i rommet til slutt setter sin første, forsiktige fargestrek.
Under ledelse av representanter som Mandeep O’Brien og lokale helsemyndigheter har disse sentrene vokst til å bli knutepunkter for overlevelse. Her får mødre veiledning om ernæring i egne skjermede soner, mens barna ved siden av lærer å dele fargestifter og plass. Ved å gjenopprette en gjenkjennelig rytme i dagen, gir man barna et rom hvor de ikke lenger bare er på flukt, men hvor de får lov til å være til stede i sin egen barndom.