Bak kameraet står Emmanuel Rondeau. Han har reist til dette grenselandet, der Donau tømmer sine enorme vannmasser ut i Svartehavet, for å fange en fortelling som handler om mer enn bare økologi. Hans film, som skildrer deltaets helbredende kraft, viser et landskap i endring. Her, i Europas største og best bevarte delta, følger han arbeidet til mennesker som nekter å la ødeleggelse være det siste ordet.
Mens den menneskelige sivilisasjonen rystes av konflikt i Odesa-regionen like ved, har logistikken for naturens gjenoppbygging fortsatt nesten ufortrødent. Mykhailo Nesterenko, som leder feltarbeidet i området, har sørget for transport av store planteetere til tross for strømbrudd og en infrastruktur merket av krig. Det er en stille dåd: å frakte flokker med vannbøfler og konik-hester gjennom et krigsherjet landskap for at de skal kunne utføre sin eldgamle oppgave med å holde vannveiene åpne.
Det finnes en egen rytme i dette arbeidet. Hvert år avleirer elven førti millioner tonn sedimenter, en utmattende og utholdende prosess som gjør at landskapet vokser ut i havet med førti meter årlig. På samme måte virker rewilding-prosjektet; det er en langsom akkumulering av små seire. Vannbøflene, som nå beiter fritt, rydder kanaler som ellers ville grott igjen, og skaper rom for fisk og sjeldne fuglearter som storhubroen.
Rondeaus bilder dveler ved forbindelsen mellom denne økologiske gjenreisningen og menneskene som lever i skyggen av krigen. For det ukrainske folket i nærområdet blir deltaets fornyelse et bilde på menneskelig utholdenhet. Når naturen gis plass til å lege sine egne sår, minner den oss om at det som er revet ned, med tid og omsorg, kan bygges opp igjen. Det er ikke en høylytt protest, men en lavmælt og konkret handling som finner sted hver gang et dyr settes ut, eller en flom sletter ut sporene etter menneskelig inngripen.