I 1962 døde den siste personen som hadde vokst opp med myaamia-peewalia som morsmål. Stillheten som fulgte, var ikke et resultat av naturlig forgjengelighet, men av generasjoner med undertrykkelse. Men i arkivene fantes det spor. Sammen med lingvisten David Costa begynte Baldwin på 1990-tallet det møysommelige arbeidet med å tyde fonetikken og grammatikken i glemte dokumenter, feltnotater og gamle voksruller.
De første studentene ved universitetet i Oxford, Ohio, måtte lytte til sprakende kassetter sendt i posten for å lære seg rytmen i setningene. For mange av dem var dette første gang de hørte språket sitt, en opplevelse flere beskriver som om fragmenter av deres egne liv plutselig falt på plass.
En levende kunnskap
I dag ledes arbeidet av Kara Strass. Det som startet som en akademisk rekonstruksjon, har flyttet seg ut av kontorene og inn i hjemmene og sommerleirene. Barn spiller nå Mahkisina, et tradisjonelt brettspill, mens de bruker de gjenopplivede begrepene for strategi og bevegelse. Språket er ikke lenger et objekt i en monter, men et redskap for å forstå verden.
Samarbeidet er bygget på en uvanlig tillit: Stammen eier de intellektuelle rettighetene til alt materiale, mens universitetet stiller med infrastrukturen. For de unge miami-borgerne som mottar Myaamia Heritage Award, er studiene av stammehistorie og økologi en forutsetning for utdannelsen. Det handler ikke bare om å lære ord, men om å gjenreise en verdighet som ble forsøkt visket ut under tvangsflyttingen til Kansas og senere Oklahoma.
Språket har i dag vokst forbi arkivhyllene. Når en ung student i dag hilser en eldre slektning på myaamia, er det mer enn en hilsen; det er beviset på at en ubrutt linje er blitt knyttet på ny. Stillheten er over, og ordene som ble skrevet ned med blekk og fjærpenn for tre hundre år siden, formes nå igjen av varme, levende stemmer.