Det er ikke bare tråder som krysser hverandre under Nhàns hender, men generasjoners fortellinger. De åttebladede blomstene og diamantformene som vokser frem på tøyet, er kodet med betydning som thaiminoriteten i Vietnam har foredlet siden midten av 1700-tallet. Prosessen krever en tålmodighet som står i kontrast til moderne tekstilindustri; trådene farges med det skogen selv tilbyr, fra indigoplanter som gir dyp blå til bark og røtter som gir jordfarger.
For bare få tiår siden var dette et håndverk som var i ferd med å stilne, men i dag høres vevstolenes klang fra stadig flere hus i Lặn Ngoài. Hà Văn Tùng, som leder den økonomiske avdelingen i kommunen, har sett hvordan de fargerike tekstilene som henger til tørk i solen, har blitt et naturlig tyngdepunkt for besøkende som søker seg bort fra byenes larm i Hà Nội.
Samarbeidet mellom landsbybeboerne og utdanningsinstitusjoner i provinsen har ført til at håndverket nå blir anerkjent som mer enn bare husflid. Gjennom spesialiserte kurs har vevere som Nhàn foredlet teknikken sin, noe som i 2024 resulterte i en offisiell sertifisering av Mường Khoong-skjerfet. Ved å kombinere tradisjonell kunnskap med en organisert tilnærming til turisme, har landsbyen funnet en måte å beholde sin identitet på, samtidig som de skaper et levebrød for den neste generasjonen døtre og barnebarn.