Det er en stille autoritet over Grillas der han beveger seg i grenselandet mellom land og vann. Som seniorøkolog ved forskningsstasjonen Tour du Valat i Frankrike, kjenner han våtmarkens lunefulle natur bedre enn de fleste. På Malta, en nasjon som dekker beskjedne 316 kvadratkilometer, er hver kvadratmeter med fuktig jord en skatt. Her finnes ingen permanente elver eller innsjøer; de små marsklandene og kystlagunene er de eneste hvilestedene for fugler som krysser det åpne havet mellom Europa og Afrika.
Sammen med organisasjonen BirdLife Malta har Grillas ledet en gruppe lokale praktikere gjennom metodene for restaurering. Det handler ikke om store maskiner eller prangende arkitektur, men om en forståelse for hydrologi og saltholdighet. Mellom salte panner og mudderflater lærer de å lese landskapet for å reversere tiår med drenering og forfall.
Mens Grillas underviser på land, rører en lignende bevegelse seg under havoverflaten. Gjennom det nyoppstartede REBORN-prosjektet rettes søkelyset mot sjøgresset Zostera marina, som i nordlige farvann kan strekke seg opp mot 100 centimeter i lengde. Disse undervannsengene fungerer som havets lunger, på samme måte som marsklandet i Is-Simar og Salina fungerer som øyenes filter. Arbeidet på Malta er en del av en større europeisk innsats under EUs rammeverk for naturrestaurering, hvor målet er å omsette politiske direktiver til praktisk virkelighet.
I de salte dammene lever den lille middelhavstannkarpen, en fisk som har spesialisert seg på å overleve i miljøer der få andre trives. Grillas’ tilstedeværelse minner om at økologi i bunn og grunn er et håndverk. Ved å overføre kunnskap fra de store franske våtmarkene til de små maltesiske kystlommene, sikrer man at de som vokter disse områdene til daglig, har de rette verktøyene i hendene. Når trekkfuglene ankommer til høsten, vil de finne jorden litt mer gjestmild enn året før.