Stinget de arbeider med, har et eget språk. Motivnavnene er hentet fra hus og jord: sypress, måne, appelsinblomst, pashaens telt, fjær. Før 1948 kunne man lese en kvinnes hjemsted av kjolen hennes — Betlehem brukte lagt snor i gull og sølvomspunnet silke, en teknikk byens verksteder også brukte på prestedrakter; Ramallah foretrakk rød silke på hvitt lin; kjolene fra Gaza-området var mørkt indigo eller svarte med tett, fin søm.

Også materialene bærer politikk. Fram til 1930- og 40-årene kjøpte brodererne silketråd hentet fra markedene i Damaskus og Aleppo. Etter 1948 brøt handelsveiene sammen sammen med alt annet, og kvinnene gikk over til merserisert bomullstråd fra den franske produsenten DMC, hvis mønsterhefter samtidig førte europeiske motiver inn i palestinske kjoler — motiver kvinnene tok imot og ga arabiske navn.

Fra 1960-tallet ble broderiet lønnsarbeid. Kvinneforeninger i flyktningleirene og på Vestbredden kjøpte tråd i bulk, delte ut mønstre og solgte ferdige arbeider — In'ash al-Usra, grunnlagt av Samiha Khalil i al-Bireh, betalte kvinner for stingene deres. En landsbyferdighet som hadde tilhørt en kvinnes eget utstyr, ble inntekt, og senere eksportvare i europeiske og nordamerikanske butikker.

Under den første intifadaen tok nålen over for flagget. Da det palestinske flagget var forbudt i de okkuperte områdene, sydde kvinnene de fire fargene inn i kjolepanelene sine, sammen med kart og duer og ordet Palestina. Samlere og kuratorer katalogiserte dem siden som «intifada-kjoler».

Da flagget ble forbudt, ble stinget bæreren.

Kuratoren Rachel Dedman har forsket på tatreez i ti år ved Victoria and Albert Museum. Nå står hun bak to utstillinger samtidig: «Thread Memory: Embroidery from Palestine» ved V&A Dundee og «Embroidering Palestine» ved moteMuseet MoMu i Antwerpen. De historiske plaggene kommer i stor grad fra private samlinger i Amman, Ramallah og diasporaen — kjoler familier ofte solgte i trange tider.

I Antwerpen henger også kolleksjonen til den London-baserte designeren Ayham Hassan, «IM-Mortal Magenta: The Color That Doesn't Exist», bygget på tatreez-mønstre og Gaza. Og hos Ola Muhanna fra Deir Al-Ghusun nord i Palestina, tekstilstudent, ligger arbeidet nærmere gaten: et innlegg i slutten av august med et tatreez-margerittmotiv på en kjole ble sett nesten to millioner ganger.

Mønstrene finnes nå også som digitaliserte rutenett og videoleksjoner, slik at noen i en annen verdensdel kan sy det bestemødrene kunne utenat. De som holder på med håndverket, beskriver det selv som en kamp mot kulturell utslettelse. Rundt kafébordet i Betlehem ser det enklere ut: en tråd trukket gjennom lerretet, og en historie fortalt mens den trekkes.