Arbeidet som ledet frem til publiseringen i mars 2026, begynte som en ekspedisjon i 2021. For Ayu og hennes team ved det nasjonale forskningsinstituttet BRIN handlet det ikke om å finne det storslåtte, men det oversette. Den nyfunne sneglen tilhører slekten Chamalycaeus, en gruppe landlevende bløtdyr som er helt avhengige av kalkstein for å bygge sine intrikate hus. Disse sneglene fungerer som fangene av sitt eget landskap; de kan ikke vandre over de sure jordsmonnene som omgir kalksteinsøyene, og blir dermed værende i de grottene der de en gang oppsto.
Sneglen bærer med seg en særegen biologisk mekanikk: et mikroskopisk, hult rør ved åpningen av skallet. Dette røret fungerer som en luftekanal, slik at dyret kan puste selv når det har trukket seg helt tilbake og forseglet inngangen mot tørke eller fiender. Det er en presis og lavmælt tilpasning til et liv som leves i langsomt tempo på de dryppende, kalkhvite fjellveggene.
Navnet Ayu har gitt arten, dayangmerindu, knytter vitenskapen til stedets sjel. I lokale sagn fortelles det om prinsessen Putri Dayang Merindu, som ble forvandlet til stein av den mytiske skikkelsen Si Pahit Lidah. Ved å gi sneglen hennes navn, har forskerne forankret den lille skapningen i den samme geologien som folkeminnene springer ut fra. Det er en anerkjennelse av at naturen og historien deler den samme grunnen.
For Ayu Savitri Nurinsiyah representerer funnet mer enn bare en ny linje i de taksonomiske registrene. Det er en påminnelse om de isolerte økosystemenes sårbarhet. Fordi disse sneglene er stedegne for akkurat dette grottesystemet i Ogan Komering Ulu, betyr enhver endring i landskapet — enten det er steinbrudd eller klimaendringer — en direkte trussel mot deres eksistens. I det stille fortsetter Ayu sitt arbeid med å kartlegge Indonesias mollusk-mangfold, en centimeter av gangen.